Være avgjørende i krisetider

Jeg startet min COVID-19-karantene som mange andre, bekymret, fokusert på neste skritt og bare forestilte meg hvordan den nærmeste fremtiden ville se ut. Da jeg hørte ryktene om spredningen av viruset og mulige nedleggelser, begynte jeg å se sammenhengen. Jeg bestemte meg for å stenge virksomheten fredagen før guvernøren i Pennsylvania besluttet å offisielt stenge alle ikke-essensielle virksomheter i fylket mitt. Allerede flere uker før hadde jeg en følelse av at ting ville utvikle seg slik. Det var ikke fordi jeg hadde noen hemmelig innsikt fra noen pålitelige kilder, men mest fordi jeg fulgte med på den dryppende informasjonen jeg hørte her og der. Du kan le om du vil, men tre uker før noen i det hele tatt snakket om dopapir, bestilte jeg en industriell 96-pakning fra Amazon. Takk, Jeff Bezoz, for det store utvalget og den raske leveringen!

Det viste seg at toalettpapir ble en kritisk vare senere samme måned, og jeg lurte voldsomt på om gull nå var nest mest verdt etter toalettpapir. Jeg bestilte tonnevis av andre ting til husholdningen enn dopapir i tilfelle vi plutselig skulle bli nødt til å dra til sykehuset. Instinktene mine sa meg at hvis denne "virusgreia" viser seg å ligne på det Kina så, er sykehuset det siste stedet vi ønsker å dra til for mindre medisinske behov. Mannen min sa at det sannsynligvis var overkill, og jeg tror han himlet med øynene et par ganger. Tankegangen min begynte å endre seg da jeg gjorde en oversikt over hva vi hadde og hva vi ville trenge for å klare oss. Jeg begynte å tenke mer på det vi trengte enn på luksusvarer som vi absolutt kunne klare oss uten. Hadde vi virkelig behov for økologiske, ferske grønnsaker, eller kunne vi redusere kostnadene ved å kjøpe uorganiske, frosne alternativer i stedet? Jeg tok flere turer til dagligvarebutikken noen dager i uka, og fylte på med vann og tørrvarer i løsvekt. Tanken på at "ikke-essensielle" ting som tatovering også skulle være en sisteprioritet for andre der ute, ble plutselig veldig reell.

I slutten av februar gjorde jeg meg klar til å fornye ansvarsforsikringen min. På det tidspunktet hadde man så vidt begynt å snakke om koronaviruset her i USA. Jeg kom til å spørre forsikringsselskapet mitt hva som ville skje i det usannsynlige tilfellet at myndighetene stengte ned virksomheten. Han nølte med spørsmålet mitt og sa etter hvert at det var "høyst usannsynlig", men at han skulle undersøke saken. Samme dag tenkte jeg at siden han ikke visste så mye om slike ting, burde jeg kanskje spørre utleieren min om litt innsikt. Svaret fra utleier var nesten som et ekko av svaret fra forsikringsselskapet. Han var ikke uvennlig på noen måte, men han mente bare at det var "høyst usannsynlig", og at de aldri hadde vært borti det før. Han skulle også komme tilbake til meg. Det virket ikke rart, og jeg forsto godt at dette var ukjent territorium for det meste, og jeg hadde ingen forventning om utbetaling fra forsikringen min eller gratis husleie fra utleier. Men jeg var veldig nysgjerrig på hva som ville skje. Jeg visste at jeg ikke ville være den eneste hvis det skjedde, så det må finnes en eller annen form for struktur for slike ting. Uansett ønsket jeg å lære mer. Jeg ville være forberedt og vite hva jeg skulle gjøre hvis det skulle bli så ille.

Vi spoler raskt frem til mandagen etter at vi stengte, da guvernøren innførte stenging av alle ikke-nødvendige virksomheter. Skolene ble stengt de neste to ukene, med mulighet for lengre stengning. Alle løp etter vann, toalettpapir, håndsprit og munnbind. Jeg tenkte med en gang at nå skjer det! Bra at jeg bestilte varer på Amazon for noen uker siden. Teorien min da jeg bestilte var at hvis jeg ikke trengte det, var det bedre enn å trenge det og ikke ha det. Jeg har lært meg å hamstre penger, hamstre forsyninger og forberede meg på nedgangstider siden jeg startet opp i 2003. Jeg var så heldig at jeg overlevde finanskrakket i 2008. Den gang trodde jeg at det skyldtes at virksomheten min var mye mindre og omkostningene mer håndterbare. Jeg tilbød den gang, og gjør det fortsatt, en luksustjeneste, og i 2008 fikk jeg fortsatt oppdrag. Det var riktignok en viss nedgang, men vi var ikke nødt til å legge ned på grunn av et virus som covid-19. På det tidspunktet tok jeg meg tid til å analysere tapene mine og finne måter å minimere utgiftene på for å kompensere for de forventede tapene. Da økonomien tok seg opp igjen, gikk alt tilbake til det normale, og alt var bra igjen.

I forbindelse med covid-19 ble alle ikke-essensielle virksomheter bedt om å stenge av hensyn til nasjonens beste. Vi vet imidlertid alle at dette ikke var så bra for næringslivet, som er en åpenbar andreprioritet i forhold til de ovennevnte. Selv om dette kan føre til at mange bedrifter må legge ned, kunne mange småbedrifter og deres ansatte søke om lån og arbeidsledighetstrygd for å holde seg flytende under nedleggelsen. Den gode nyheten er at det nå var tid til å skape alternative inntekter, kutte unødvendige utgifter, lage strategier for fremtiden, organisere seg eller hva vi nå ellers hadde lyst til å gjøre! Myndighetene har rett når de sier at kosmetisk tatovering er en ikke-essensiell virksomhet, men vi vet at vi er essensielle på en annen måte. De fleste av oss har til og med skrevet på samtykkeskjemaene våre at "dette er ikke for å behandle en medisinsk tilstand", så vi vet hvor lite viktig tatovering er i en krisesituasjon. Det er imidlertid viktig at du ikke mister formålet ditt i denne perioden. Du må tenke på å komme tilbake til å hjelpe og utvide samfunnet ditt, både på nettet og i byen eller fylket ditt!

Å være uunnværlig

Hvis vi ikke kan tatovere, hva kan vi gjøre for samfunnet vårt? Vi kan selvfølgelig donere munnbind, hansker, desinfeksjonsmidler og isolasjonskjoler til sykehusene våre. Vi kan kjøpe ting i butikken til våre eldre naboer eller de som har mange barn eller ingen bil. Vi kan arrangere morsomme spill for å kommunisere på nettet, eller til og med nyttige treningstips for de av oss som trener. Vi kan finne måter å være til hjelp på i krisetider. Men la oss se på hvilken verdi vi har hatt som bedriftseiere eller medlemmer av samfunnet vårt tidligere. Ventet vi på at krisen skulle inntreffe før vi begynte å ta kontakt? Tar du avstand i stedet for å ta kontakt? Hvis du akkurat nå prøver å bli sett, vil det ikke se bra ut for virksomheten, ettersom noen vil se det som opportunistisk. Hvis alt du har å tilby er innhold som handler om tatovering, kan folk kjede seg hvis du ikke er kreativ med formålet med innlegget. Hvis du gjemmer deg bort, kan folk tolke det som at virksomheten din eller du som tjenesteleverandør forsvinner. Jeg vil at du skal identifisere hvilken rolle du har i samfunnet, og hvorfor den må være konsistent. Hvis du er glad i det du gjør, vil dette være enkelt for deg, og de fleste av dere gjør sannsynligvis allerede disse tingene, men du ser dem kanskje ikke slik jeg gjør. Skal vi dykke litt dypere?

Firmaet mitt har lenge vært engasjert i lokalsamfunnet vårt, fra å tilby kurs til brystkreftgrupper, gi rabatter til visse samfunnsarbeidere, donere tjenester, gjøre frivillig arbeid, skrive artikler for andre bedrifter, levere gaver til lokalbefolkningen, holde foredrag på høyskoler, delta i arrangementer i byen eller historiske arrangementer og til og med legge ut opplysningsinformasjon på byens Facebook-side. Å forandre liv gjennom kosmetisk tatovering har jeg utelatt fordi det er åpenbart og noe vi alle kjenner til og synes er lettest å dele. Hendelsene jeg nevnte, er bare noe av det arbeidet vi har gjort i lokalsamfunnet vårt, og jeg ønsket å gjenskape disse øyeblikkene sammen med lokalsamfunnet mitt. Jeg ville at de skulle huske at når vi alle kommer tilbake på sporet, vil vi ikke bare være der for dem igjen, vi har også et stort arbeid å fortsette å opprettholde, ikke bare tatovering! Tanken på at vi gjør mer enn å tatovere i samfunnet vårt, sier mye om hvor mye vi setter pris på dem. Folk liker å føle seg verdsatt, og de liker også å støtte bedrifter som gir tilbake.

Organisasjonene vi støtter, donasjonene vi gir, artiklene vi skriver og arrangementene vi deltar i, er ikke tilfeldige. Varemerket vårt har kjerneverdier som vi utviklet for mange år siden, og derfor går partnerskapene våre hånd i hånd. Ingen betaler oss for disse partnerskapene. For oss gir partnerskapene våre mening. For eksempel: Vi støtter A Woman's Place, vår lokale, ideelle organisasjon, ved å tilby gratis fjerning av tatoveringer og kamuflering av arr til personer som har overlevd vold i hjemmet og sexhandel. Men hvorfor? Vel, for mange år siden var jeg i et dårlig ekteskap der jeg ble utsatt for vold i hjemmet. Siden jeg er en kvinneeid bedrift og har et hjerte for mennesker i den situasjonen, så jeg et behov bedriften min kunne dekke. Vi hadde donert klær til dem i årevis, og nylig adopterte vi et rom som teamet mitt og jeg pusset opp gratis for å hjelpe dem med å oppdatere lokalene sine. Vi promoterte også saken deres på våre sosiale medier. Jeg foreslår at du samarbeider med dem som gir mening eller som på en eller annen måte er knyttet til virksomheten din. Eieren er selve grunnmuren i virksomheten, og hvis det er en fornuftig forbindelse, kan det være lurt å bygge relasjoner der du kan gi noe tilbake til lokalsamfunnet.

Valeries innlegg på sosiale medier

• Instagram post 1, post 2, post 3
• Facebook post 1, post 2

Tro det eller ei, men noen ganger er positivitet alt folk trenger. Vi ønsket å gi publikum positive vibber og samtidig vise at vi er viktige for samfunnet vårt. Da nyheten om viruset først ble kjent, la vi ut et innlegg om håndvask for å opplyse folk om sikkerhet. Vi lagde en "husk når" og viste en video vi hadde laget, der teamet mitt og jeg besøkte et lokalt krisesenter for kvinner tidligere i år og pusset opp et bad gratis. Vi delte et bilde av Dermagrafix-teamet som leverte gaver til legene som henviste oss, og nevnte at vi alle savnet å gjøre slike ting sammen. Dette viser at vi er sterke sammen, og at vi ikke går noen steder. Vi lagde også noen "throw back"-innlegg før og etter for å vise kundene våre at vi også savner å være der for dem. Alt som viser at du samhandler med lokalsamfunnet, veldedige organisasjoner, fornøyde kunder, ansatte, alt dette er påminnelser om at du beriker liv og lokalsamfunn.

Selv om de store kjedene sysselsetter tusenvis av mennesker, er det småbedriftene som utgjør størstedelen av arbeiderklassen, og det er her den lokale økonomien virkelig blomstrer. Kanskje tilbyr du rabatt til militære og førstehjelpere, slik min bedrift gjør. Kanskje donerte du noen av varene dine til det lokale sykehuset under krisen. Vær klar over hvem du er for lokalsamfunnet, og fortell omgivelsene hva du bidrar med. Andre vil være så takknemlige for innsatsen din, ikke bare tatoveringer som forandrer liv. Vi er så mye mer enn det! Uansett hva du gjør, ikke forsvinn! Vær positiv og inspirerende, for folk ser på!